Er du bra nok?

Vi har alle kjent på følelsen om å ikke strekke til. Alle tingene du skulle gjort, alle menneskene du skulle møtt og alle tingene du skulle blitt. Den konstante dårlige samvittigheten som bare vokser i magen og knyter seg sammen til en stor ball. Hva skal jeg bli? Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Hvem skal jeg bruke tid på? Hvem skal jeg omgås? Hvordan bør jeg se ut? Burde jeg trene? Hva skal jeg spise? Vi har alle mennesker i forskjellige retning som maser om hva de syntes du skal bli, hva du skal gjøre og hvordan du skal se ut. For et evig mas. Hvilke av tankene som surrer rundt i hodet er egentlig dine?

Kan ikke foreldre og venner bare la deg gjøre akkurat som du vil? Kan ikke magasiner bare la deg se ut akkurat som du gjør? Hvordan skal du klare å studere til å bli lege, samtidig som du skal møte opp på alle fester og se ut som en modell. Herregud, hvorfor er vi ikke bare bra nok som vi er enten du er lærer, arbeidsledig, singel, gift, tynn, lubben, blond, brunette, har egenkapital, er blakk, har kviser, har porselenshud, er feminist, stemmer høyre eller har cellulitter?

Jeg trodde at jeg hadde kommet til et stadiet i livet hvor jeg var bra nok. At jeg var bra nok for alle andre. Men det jeg har lært at så lenge du ikke er bra nok for deg selv, vil du aldri være bra nok for noen andre. Du kan aldri være bra nok for alle, men du kan være bra nok for de menneske du bryr deg om. Hvis noen mener du ikke er bra nok, er de ikke bra nok for deg. Vær deg selv, elsk deg selv, stol på magefølelsen og ikke minst, gjør akkurat som du selv vil. DU ER BRA NOK!

Helt perfekt

Finnes det ett menneske der ute som er helt perfekt for deg?
En person som stadig overrasker deg med forskjellige sider. Som kysser deg i pannen. Som kommer med roser på en helt vanlig onsdag. Som holder deg i hånden når dere går gjennom byen. Som kan tilbringe en hel dag i sengen, bare fordi du liker å ligge i armkroken. Som tar deg med på en romantisk date, selv om dere har kjent hverandre lenge. Som sender deg søte meldinger uansett tid på døgnet. Som alltid finner en tid til deg, selv om dere begge jobber fullt. Som ikke bryr seg om alt du har i bagasjen, men ser på hvem du er den dag i dag. Som unner deg lykke, og står med åpne armer for å feire lykken med deg. Som tar deg med hjem til foreldrene sine, holder deg i hånden og sier stolt at du er jenta hans. Som shaker ass med deg på dansegulvet. Som tilbyr deg jakken sin hjem fra byen en kald kveld, selv om han absolutt hadde trengt den selv. Som gir deg komplimenter for ting du selv ikke trodde folk la merke til. Som holder håret ditt når du har vært for hard på flaska. Som bare liker deg for den du er.

Finnes det ett menneske der ute som er helt perfekt for deg?

Mitt livs største kjærlighetssorg

For noen dager siden sendte jeg en melding til bestemor for å fortelle henne om livet. Jeg skrev at jeg var inne i mine siste to uker i Norges vakreste by og at jeg hadde truffet drømmefyren. Det gikk ikke mer enn 2 minutter før bestemor ringte for å høre mer om denne fyren som hadde tatt barnebarnet hennes med storm. Jeg fortalte henne om de fuktige kveldene på byen og den morsomme historien om de tilfeldige møtene før vi faktisk ble kjent. Bestemor fniste som en liten jente og sa hun håpet å få møte han. Jeg fniste enda mer, og fortalte at hvis jeg tar han med hjem til bygda ville han bli skremt. Jeg fortalte hun også at om to uker vil denne rosa skyen forsvinne, og jeg vil sitte sønderknust på jenterommet mitt hjemme på Sander. 

Og i går, i går la jeg i sengen min og gråt. Jeg gråt som et lite barn for at jeg virkelig innså at om to uker er den perfekte tilværelsen her i Bergen være over. Jeg kan ikke storme rommet til samboerene mine for å fortelle om kveldens morsomheter, og jeg kan ikke stjele jordbær av restauranten sitt kjøleskap for å dele de med jentene etter en fuktig kveld på byen. Jeg kan ikke skravle hull i hodet deres om fyren jeg danset med. Jeg kommer til og med til å savne at de kjefter på meg som en mamma når jeg har handlet alt for mye klær og må leve på spagetti resten av måneden. Jeg kommer til å savne å spise kvelds med jentene og skravle om hva vi har gjort den dagen. Jeg kommer til å savne arbeiderene utenfor vinduet mitt som vekker meg klokken syv hver morning, til og med på lørdager. 


Et innlegg som aldri ble publisert. Nå sitter jeg på jenterommet mitt hjemme på Sander og har mitt livs største kjærlighetssorg. Bergen, roomiene, klassen min, Rimi nede i gata, Kaos, rommet mitt, jeg savner dere!  

Vil vi noen gang bli fornøyd?

Det er nøyaktig 6 dager til jeg ligger på en hvit strand i Thailand med sand mellom tærene, en kald øl i hånden og en slitsom tanke om å konstant holde inn magen. De siste 8 ukene har jeg ligget i hard trening og kun levd på kaninfôr. Magen har blitt flatere og strammere, men jeg er langt fra fornøyd. Jeg tror ikke jeg ville vært mer fornøyd om jeg så hadde gått ned 10 kilo. En dag jeg løp mine obligatoriske intervaller på møllen, slo tanken meg, hvem gjør jeg det egentlig for? Gjør jeg det for at jeg selv skal trives bedre, for at den fremmende mannen i gaten skal snu seg eller fordi media sier det er "tynn" man skal være? 

Jeg vet ikke lengre jeg. Jeg vet bare at jeg aldri vil bli en Victoria Secret modell, og at de store lårene jeg har arvet fra min mor ikke vil ut av familien med det første. Jeg vil nok alltid være hun små lubne jenta med stor rompe og kjærlighetshåndtak. Kan jeg ikke bare akseptere det? Kan jeg ikke se på VS modellene med beudring i øynene og sikkel i munnviken, fremfor tårer og et håp om at de tråkker over og knekker både ankel og nakke?

"En får væra som en er når'n itje vart som en sku, inni e vi like, både je og du", sang en sliten danseband konge en gang. Og folk trodde faktisk på det. Men samfunnet har forandret seg mye siden den gang, for nå eksisterer både rosabloggere og VS modeller som får kroppen til Kari Nordmann til å se ut som den har gjennomgått 6 svangerskap. Men kanskje vi bare får gjøre som Ole Ivar sa, være som vi vart, med kjærlighetshåndtak eller ei.

Slutten er starten på noe nytt

Jeg sitter i sengen min en sen søndagskveld. Jeg hører på Summertime sadness og ser på snusflekken du la igjen på sengetøyet mitt sist du var her. Du har sendt meg de tydligste tegnene på at det er over. Det er slutt på det evige tullet våres, og løfter som stadig blir brutt. Alle gode ting er tre, sa jeg. Naiv og troende på at du var den rette. Men vi har kommet til det enden hvor veien deler seg og vi kjører hver våres vei. 

Det er på tide å finne nye personer vi kan skape nye minner med. Hver for oss. I hver vår by. Det gjør vondt å tenke på at jeg aldri skal ligge i armkroken din igjen. Gjør vondt å høre på Summertime sadness uten at jeg kan sende deg en snap hvor jeg korer i bakgrunnen. Kiss me hard before you go. Det fikk du aldri gjort. Slutten på oss er starten på noe nytt med en annen. 

Fremtid

- Hva skal vi gjøre nå? Spurte hun, og så på han med et spørrende blikk. Hun visste svaret, men håpet på noe annet.
- Vi må starte på nytt. Hver for oss, svarte han og flyttet blikket ut av vinduet. Han oppførte seg rart fordi han visste hva utfallet av denne samtalen ville bli. Hun hadde vanskligheter med å formulere ett godt svar, selv om det egentlig talte for seg selv.
- Er du sikker på at det er det beste? spurte hun, og håpet han ville svare nei.
- Ja, for når tilliten først er brutt vil den aldri kunne repareres, svarte han med en bestemt stemme.
Denne gangen hadde han rett. De hadde en fortid som et fåtall hadde overlevd og en fremtid som så dystere ut enn jordens. Og spørsmålet var det samme, når vil det rase sammen og ødelegge alt som var bygget opp? Kan vi gjøre mer for å forebygge det, eller er det bare naturens gang?
Han kysset henne i pannen, og i det samme øyeblikket visste de at det var over.

Vad ska jag skriva för att du ska bli berörd?

Ja, hva skal jeg skrive for at du skal bli berørt? Jeg er helt tom for tanker og idèer til denne bloggen. Den burde vært lagt ned for lenge siden, og det er den forsåvidt også. Men noen dager får jeg bare lyst til å la fingrene gli over tastaturet, og trykke tilfeldig på bokstaver som danner meningsløse ord. Jeg kan se på statistikken at dere fortsatt er innom for å se om det er noe sladder, og det er jo veldig koselig. Jeg har ikke så veldig mye sladder å dele med dere, bortsett fra at jeg virkelig lever livet. Jeg koser meg med venner, mat og alkohol. Jeg kjøper stadig noe nytt som er med på å gjøre klesskapet mitt enda fullere. Jeg går på en skole som har lært meg veldig mye, og gjort at jeg kan komme i kontakt med mennesker jeg ellers aldri hadde møtt. Og jeg prøver desperat å holde kontakten med alle mine fine venner som har spredd seg rundt i landet som en epidemi. Jeg har også fått ett nytt favorittband, nemelig Verdensrommet. 

Livet mitt har på mange måter forandret seg. For hver dag som går ser jeg hvilke mennesker jeg kan stole på og som jeg burde holde hardt fast i. Mens andre mennesker lar jeg forsvinne som sand mellom fingrene. Det er ikke bare menneskene rundt meg som har forandret seg, jeg har blandt annet tørket støvet av håndballen og piner meg gjennom treninger med en divisjon som er langt høyere enn hva jeg hadde trodd jeg skulle klare. Jeg har også fått meg jobb i en klesbutikk, og må plutselig se bra ut på arbeid. Så godt det lar seg gjøre så klart.  

Livet mitt er veldig bra, men det er noe som mangler. Hva det er, det er det ingen som vet.

Takk for nå

Her sitter jeg, mellom søplesekker og pappesker, mens jeg pakker ned rot fra mine nitten år her på Sander. I morgen skjer endelig det jeg har ventet på siden jeg kom i tenårene og begynte å krangle med pappa om lommepenger og utetid. Jeg flytter hjemmefra for første gang. Jeg flytter fra mammas trygge armkrok. Nå skal jeg komme meg hjem fra byen alene, jeg skal kjøpe do papir og jeg skal ta en utdannelse.

Men når dagen endelig har kommet, begynner jeg å tenke på hvor godt jeg egentlig har hatt det her på lille Sander hvor alle kjenner alle, og du helst ikke skal skille deg for mye ut før du blir antatt som gal. Jeg kommer jo tilbake til disse trakter, men jeg kommer nok aldri til å flytte inn igjen på dette 9 kvadratmeters lille rommet igjen. Skal aldri si aldri, en dag har jeg brukt opp hele stipendet mitt på Mulberry vesker, og har ikke råd til å være student lengre.

Så takk for denne gangen Odalen. Vi ses når snøen har falt og jeg kommer hjem for å spise ribbe og pakke opp alle de fine gavene julenissen har kommet med.

 

Mamma, takk for at du alltid er der for meg, om det har vært å sette stikkpiller eller hente meg langt over midnatt fordi jeg ikke rakk den egentlige skyssen hjem. Du er det mest fantastiske menneske på denne jord, tenk om alle hadde vært som deg!

Svarte hun

- Savner du han?
- Nei, hvorfor skulle jeg det? Svarte hun før hun fikk tenkt seg om. Hun prøvde desperat å finne på noen annet å si, men rakk ikke komme på noe som passet seg før han kom med et oppfølgingsspørsmål.
- Er du sikker på det? Sa han som trodde han visste alt. Hun har alltid trodd at en annen mann sine meninger ville hjelpe henne ut av situasjonen, men nå angret hun på at hun hadde begynt denne samtalen.
- Nei, det er jeg ikke. Men hvorfor har jeg ikke merket noe før nå? Svarte hun, og tenkte seg om etter et svar. Han så på henne med et blikk som oste sympati. Selv visste hun at det ikke er hun det er synd på.
- Savn kommer ikke før etter en stund. Nå har du fått tid til å tenke over situasjonen og hva som egentlig skjedde, sa han mens han lente seg frem for å gripe ølen som sto på det slitte salongbordet. Hun så ned i bordet, mens ordene surret rundt i hodet hennes. Hva skjedde egentlig? Han skulle bare visst hvor mange ganger hun stilte seg det samme spørsmålet.
- Jeg vet ikke. Et bedre svar fant hun ikke der hun satt i sofaen på en middels bra hjemmefest.
- Du må bare ta kontakt med han, hvis det er hva du ønsker, sa han som om det skulle være den enkleste tingen i hele verden. Er det virkelig så enkelt? Spørsmålet gikk i reprise i hodet hennes. I samme øyeblikk kom det en gjeng inn døren. Hun leter febrilsk etter han i folkemengden, men han var ikke å se. Hun hadde håpet å møte han, siden hun var på hans territorium.
- Hva savner du mest med han? Spurte han plutselig.
- Lukten av han, svarte hun.

Alt kan repareres

Sola skinner og jeg er så glad.
Det er fordi jeg treffer deg i dag.
Vi skulle på kino
men hva fikk vi se,
en sjappe med alkohol og
og det var det.
Jeg husker da vi møttes for første gang.
Det var sol og sommer og fuglene sang.
Og jeg var full av dritt, og du var drita full.

Og hver gang du er borte fra meg
bare et par timer
blir jeg rastløs og bekymra
og mistenksom og sjalu,
men når nøkkern går i døra
og du fortsatt er i live.
Så forsvinner min urolighet,
min hjerne går til hvile.
Husker du før i tida
da du var min beste venn.
Vi delte alltid likt samme.

Er du av typen som liker å sitte,
sitte inne å pimpe når sola skinner?
Ventetida er over,
det kommer til å falle snø i natt.

Kan alle de som føler seg vellykka
vær så snill og gå hjem?

Vi leste, diskuterte, gikk på kino, hadde interesser
vi var nesten populære, vi ble invitert på fester, vi to
og vi drakk og vi lo og blei nekta og pælma på gata
og vi sloss og fikk bank og dro hjem og drakk mer og hata
hele verden, vi to mot hele verden.

Jeg sitter her og stirrer på deg
som en fjortenåring.
Jeg rødmer når du fersker meg
og ser en annen vei.
Jeg skjønner ikke hvorfor
etter alle disse åra
min eneste forklaring
er midlertifig blindhet.

Du har et glimt i øyet som
jeg aldri har fått øye på før.
Jeg må ha vært bevisstløs
men nå er jeg i hvertfall sikker på at
du er min, du er
du er min store kjærlighet.

Hvis du trur det er en spøk så kan du jo bare le.
Men når du har det sånn som meg
så hjelper ikke det.
Det har alltid vært sånn
siden jeg var liten
Og etterhvert så blir du ganske sliten.
Du blir ganske sprø.
Jeg er så paranoid.

Hvis jeg var deg så ville jeg gitt meg alt du eier.
Veldedighet er in for tida, gi meg alt du eier.
Tenk deg hvilken byrde som vil løftes fra ditt hjerte
og tenk deg hvilken byrde som vil løfte seg fra mitt.

Men jeg tenker på den tida
da jeg ralla rundt i sørpa.
Ikke skjønte hva jeg hadde
fordi jeg ikke gadd å skjønne.