dum og dummere

Det er under 48 timer til eksamen, likevel logger jeg med inn her i steden for å lese om diabetes, hjertesvikt og svulster. Det er pussig det der, at man vet ett år i forveien at man skal ha eksamen, men likevel utsetter man det til de siste dagene. Jeg gjør i hvertfall det. Og man ser jo hvordan det går tenker du. Stryk. Likevel gjør jeg det gang på gang. Men jeg har en stemme bak i hodet som sier at det er ikke så stress. Det er ikke så stress med en bachelor i en alder av 22 år. På den andre siden har jeg en far som sier at ikke noe er viktigere enn en bachelorgrad. "Du kan ikke leve uten en bachelorgrad", hører jeg han si i det fjerne. Jeg holder meg for ørene. Jeg lurer ofte på hvor dette presset kommer fra. Er det foreldre, er det venner eller er det samfunnet? Jeg skjønner jo så klart at det er viktig med en utdanning, det er hvertfall letter å få seg jobb.

Så her sitter jeg da. Med stryk i et fag som gjør at jeg må vente ett år, mens alle vennene mine legger ut bilder på instagram hvor de kaster bacheloren sin i været eller skal ta en master. Jeg føler meg så dum. Så dum at jeg nesten skammer meg litt. Men samtidig gir jeg litt faen. Jeg studerer noe som jeg ikke vet om jeg vil engang. Ene dagen vil jeg bli brannmann, og andre dagen vil jeg bli popstjerne. Til og med skuespiller har  jeg tenkt på. Men når jeg ser meg selv spiller inn Dubsmash innser jeg at jeg har ikke noe særlig talent. Ikke kan jeg synge heller. Og jeg er redd for flammer. Fuck dette, jeg stikker.