Livet er ikke så ille

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde en blogg. Jeg hadde glemt den, helt til en eller annen fjortis kom bort til meg på en latterlig bygdefest og fortalte meg at hun leste den. Det jeg tenkte var hvem faen er du, og  hva faen gjør du på min blogg?

Først da slo det meg at hvem som helst kan lese om kjærlighetssorgen min og hvor mye jeg hater livet. Jeg opprettet denne bloggen slik at jeg kan sitte å dikte opp hvor bra jeg har det etter jeg har blitt dumpet, bare fordi jeg vet at han sitter hjemme å leser bloggen. Jeg informerer alle nye gutter jeg møter om at jeg har en blogg, slik at de kan titte innom når det er over og tenke på hva de gikk glipp av. Jeg lagde ikke denne for å bli kjendis. Da hadde jeg ikke blogget om latterlige kjærlighetssorger og uviktige ting. Hadde jeg villet oppnå noe mer enn sinte ekser, hadde jeg blogget om viktige ting, som at jeg shoppet bort lønningen min på to dager og hvordan sminke jeg bruker. Da hadde jeg kanskje fått noe ut av livet mitt også. Men i stede blogger jeg for å provosere. Og fordi jeg ikke har bedre å gjøre. Neida, livet er ikke så ille.