merry jul, sa meisebolla

Jeg er nødt til å være verdens dårligste blogger. 2012 blir et bedre blogg år. Det sa jeg i fjor også. God jul!



The definition of happiness

Hva skal jeg ønske meg når jeg har fått min største drøm oppfylt? Jeg er lykkelig!!

Har ikke tid

Jeg har ikke tid til å blogge. Jeg er for opptatt med å leke med pinnedyret mitt:

Også bruker jeg mye tid med denne kjekkasen her:

(Han er ikke så sint som han ser ut som)

Jeg får bruke tiden min på å være lykkelig, med både pinnedyret mitt og min kjære.Vi snakkes til jul da. 

Idag er dagen.

Denne dagen har virkelig satt sine spor. Ikke bare i hjertet mitt, men også på skjermen til Iphonen min. Du leste i forrige innlegg at jeg låste den. Men idag mine kjære lesere, idag klarte jeg å knuse den. I det jeg skulle betale den avhengighetsfremkallende pepsi maxen jeg må ha daglig, falt den i gulvet. Damen i kassa på Rimi ga meg en rart blikk når jeg forfjamset fiklet frem bankkortet med tårer i øynene. Hun kan umulig være eier av Iphone, da hadde hun garantert vært mer forståelsesfull. Jeg er knust.

VELG MEG!

Nå er det fire år siden sist. Fire år siden sist partiene snakket stygt om hverandre, og var villige til å ofre både tid og kone i kampen om en plass i kommunestyret. Nok en gang skal de proppe hodet ditt fullt av tomme løfter og kaste brosjyrer etter deg på gata. Noen ganger føles det som å gå i gatene i Tyrkia. Bare at de kaster falske vesker etter deg. De lover oss nok en gang gull og grønne skoger, men vi vet alle, uansett hvor godtroende vi er, at alt som glitrer er ikke gull og at vi mest sannsynlig ender opp med en råtten, liten stubbe, i dette tilfellet en halvferdig motorvei som stopper på Skarnes. Partiene prøver å bestikke oss med både karameller og klistremerker. Så det er enda godt ikke forslaget til Høyre om stemmerett til sekstenåringer har gått igjennom. Da hadde de nok doblet innkjøpet av karameller, slengt med noen gratis kondomer, og sikret seg alle de stemmene.

Hadde jeg fått muligheten til å stemme, skulle det mer til enn en sjarmerende og glatt representant for FrP, og en gammel karamell til, for å få min stemme. Litt penger hadde gjort susen, eller en date med en av de sjarmerende representantene. Min tanke er kanskje fri, men min stemme er langt ifra gratis. Så de må ikke tro at de sukkertøyene de har kjøpt billig i Sverige, surret inn med enten logoen til KrF eller Venstre, fungerer på meg.

Ikke alle tar kommunevalget like seriøst som stortingsvalget. Personlig syntes jeg nesten det er viktigere. Det er nå dere kan klage på at de ikke vasker måkebæsjen av krakkene i parken, eller klage på at kattene deres har blitt borte på mystisk vis etter at det åpnet enda en kebabsjappe i byen. Det er til de dere kan klage på at ungene deres går så mye på skole at de blir smartere enn sine foreldre, og ikke gjør noe annet enn lekser. Eller at datteren din har begynt å snakke nynorsk etter at læreren satte griller i hodet hennes, og fortalte at nynorsk er viktig å kunne.

Men alt i alt er det viktigste at vi har det bra. Og det syntes jeg vi har det nå. Jeg syntes Hvithammer kler det altfor store kjedet han bruker på bilder, og tar seg godt ut når han forteller om hvorfor Sør-Odal har flere millioner i gjeld. Ikke alle blir fortsatt likt etter å ha lagt kommunen i grus. Mange mener forandring er bra. Men jeg derimot, mener at vi har det bra nok nå. Trygdesnylterne får sin andel, og NAV deler ut til resten. Da er vel alle utenom de rikeste i landet fornøyd. Og selv om de kanskje ikke gjør noe med måkebæsjen og de forsvunne kattene, så har vi i hvert fall et fint bibliotek. Ikke gi de stemmen din med mindre de har gjort seg fortjent til det, eller betalt deg.

En tidligere skoleoppgave.

Fortsatt våken?

Hun våknet av at regnet pisket mot ruten, og av at vinden ulte i tretoppene. Rommet var fylt med lys fra vinduet uten gardiner. Det var verken tidlig på morgenen eller sent på kvelden. Hun satte seg opp i sengen, og så ut av vinduet. Regnet ga seg fort, men vinden forsatte å hviske. Dugget på vinduet var i ferd med å forsvinne. Hun tegnet forsiktig et hjerte. Det forsvant sakte, men sikkert. Akkurat som troen hennes. Hun la seg sakte ned igjen på ryggen. Lysene fra bilene som kjørte forbi lagde rare figurer i taket hennes. Det hadde gått to dager. Hun hadde ikke hørt i fra han på to hele dager. Det føltes ut som en evighet. Det var som å vente på julenissen, også kommer han ikke før 2. juledag. Hun følte et slags svik, en enorm skuffelse og et lite snev av hat. Men hadde hun noen grunn til det?
Hun ventet natten lang på et livstegn fra han, mens han drev med alt annet. Hva drev han egentlig med? Hun lå i flere timer å spekulerte om hva han brukte tiden de var fra hverandre på. Plutselig ble rommet fylt med et lys. Det var verken fra en bil eller månen. Telefonen hennes lå på nattbordet og lyste. Hun kjente forventningene vokste, og at troen kom tilbake. Hun strekte seg mot den, og litt nølene grep hun telefonen og så det var fra han. Hun åpnet meldingen. Varmen spedde seg raskt i kroppen, hun vred seg rundt og leste meldingen høyt for seg selv. "Fortsatt våken?". Det trengte ikke stå noe annet. Det trengte ikke være et kjærlighetsdikt for at hun skulle bli tilfredsstilt. Hun viste hva det betydde. Han lå også oppe om natten og tenkte på henne. Det var den eneste bekreftelsen hun trengte.

                                                                       Foto: privat.


Husker dere denne teksten? Tenk at jeg får den samme følelsen enda. Det må bety at han virkelig er den rette!

Hei, jeg rul(l)er

Bloggen skriker etter å bli oppdatert. Men jeg har ikke tid. Ikke gidder jeg heller. Hadde jeg enda tjent noe på den. Men neida, eneste jeg får er dårlige kommentarer. Nei vent, jeg får ikke det engang.

Forresten, jeg koser meg om dagen. Ikke nødvendigvis med en kjekk kar. Men med altfor mye god mat. Jeg ruller. Ja, helt seriøst. Noen må sette hengelås på kjøleskapet snart. Dette var en oppsummering av de dagene (ukene) jeg har vært borte.
Jeg slenger med et bilde av meg selv, for dere har nok savnet det søte (bolle)fjeset.

Vondt i hjertet

Herregud, for en koselig gjeng dere er. Jeg har jo flere besøkende når jeg ikke blogger, enn når jeg faktisk legger arbeid i denne bloggen. Nå blogger jeg kun for å slippe å øve til geografiprøva jeg har i morgen. Kan du fortelle meg på hvilken litosfæreplate Norge ligger, eller hva som skjer når havbunn kolliderer med kontinent? Det kan ikke jeg heller, selv om jeg har lest om det i to timer nå. Og oppmuntringen jeg får her hjemme er hva faen skal du med det? Det gjør faktisk vondt i hjertet.

It's just a bad day, not a bad life (lol)

Dette gjør jeg nå:

Neida, det er bare hva jeg burde gjøre. I stede gjør jeg dette :

Og altfor ofte dette:

Noen ganger tenker jeg på hva det skal bli ut av meg. Jeg er en person som er over gjennomsnittet dum, trøtt og negativ. Jeg suger i både tysk, matte, historie, geografi, samfunnsfag, norsk, nynorsk. Ja, det var alle fagene jeg har på skolen det. Jeg kommer til å havne bak kassa på den nye nabobutikken. For de som ikke har fått det med seg (det har nok ikke skattemyndighetene heller ) så har det åpnet en butikk med det fengende navnet såpe og blomster. Så er du seint ute til en date, og du har glemt å både ta deg en dusj og kjøpe roser, er denne sjappa stedet for deg.

Ikke nok med det, så har de ommøblert hele facebook også. Når jeg logget inn i stad og rotet litt rundt, ploppet dette opp "Hendelser vi tror du er interessert i" . Så fikk jeg dette bilde slengt i tryne:

Takk. Tusen takk. Nå skal også facebook begynne å minne meg på hvor tragisk jeg er. Og bare for å understreke hvor tragisk jeg er, så hører jeg på Optimist med Jahn Teigen. Hva faen er vitsen med å være optimist? Jeg skal lage en sang om pessimisme.

Livet er ikke så ille

Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde en blogg. Jeg hadde glemt den, helt til en eller annen fjortis kom bort til meg på en latterlig bygdefest og fortalte meg at hun leste den. Det jeg tenkte var hvem faen er du, og  hva faen gjør du på min blogg?

Først da slo det meg at hvem som helst kan lese om kjærlighetssorgen min og hvor mye jeg hater livet. Jeg opprettet denne bloggen slik at jeg kan sitte å dikte opp hvor bra jeg har det etter jeg har blitt dumpet, bare fordi jeg vet at han sitter hjemme å leser bloggen. Jeg informerer alle nye gutter jeg møter om at jeg har en blogg, slik at de kan titte innom når det er over og tenke på hva de gikk glipp av. Jeg lagde ikke denne for å bli kjendis. Da hadde jeg ikke blogget om latterlige kjærlighetssorger og uviktige ting. Hadde jeg villet oppnå noe mer enn sinte ekser, hadde jeg blogget om viktige ting, som at jeg shoppet bort lønningen min på to dager og hvordan sminke jeg bruker. Da hadde jeg kanskje fått noe ut av livet mitt også. Men i stede blogger jeg for å provosere. Og fordi jeg ikke har bedre å gjøre. Neida, livet er ikke så ille.