Plutselig hører jeg den mest irriterende lyden i verden. Lyden av en ny beskjed på chatten. "Heidi, hør på denne sangen. Det hjelper, lover". Åh, vennene mine er fantastiske. Fantastiske til å få meg til å føle meg som søppel.
For en uke siden hørte jeg på denne sangen fordi jeg syntes den var fin. Nå derimot hører jeg på den fordi det virker som hun har skrevet den til meg, hvis du ser bort i fra de første setningene. Har man ikke kjærlighetssorg, så får man det av å høre på denne.
Neida, jeg tuller jeg. Jeg har det fint. Helt topp faktisk. Helt fantastisk. Sa jeg at det har det bra? Flott, da slipper du å spørre. Da slipper vi begge den kleine stillheten når du ikke vet hva du skal si mer. Du som helt sikkert hadde laget den talen om hvor synd det er på meg og hvor lei deg du er på mine vegne. Da blir du tatt på senga når jeg sier alt går helt fint. Så jeg informerer, slik at du slipper å drite deg ut. Dust.
Herregud, jeg har blogget om han siden i April. Hva skal jeg nå blogge om? Jeg som likte min periode som en positiv blogger. Jeg må finne noe annet å blogge om, hva annet enn gutter gjør meg glad? Sjokolade og tatoveringer. Greit, det er de nye temaene på denne bloggen.
Forresten, min neste kjærlighet skal kunne synge denne til meg. Og siden jeg ikke skal forelske meg igjen før jeg er 30 år og gift, så har dere 13 år og øve dere på. Lykke til!
Ps: Jeg liker at dere kommenterer. Men skal dere skrive dritt, skriv om meg. Ikke menneskene rundt meg. Og en ting til, ikke tro dere kjenner meg kun fordi dere leser denne bloggen. Dere vet ingen ting, idioter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
show me some love