Fortsatt våken?

Hun våknet av at regnet pisket mot ruten, og av at vinden ulte i tretoppene. Rommet var fylt med lys fra vinduet uten gardiner. Det var verken tidlig på morgenen eller sent på kvelden. Hun satte seg opp i sengen og så ut av vinduet. Regnet ga seg fort, men vinden forsatte å hviske. Dugget på vinduet var i ferd med å forsvinne. Hun tegnet forsiktig et hjerte. Det forsvant sakte, men sikkert. Akkurat som troen hennes. Hun la seg sakte ned igjen på ryggen. Lysene fra bilene som kjørte forbi lagde rare figurer i taket hennes. Det hadde gått to dager. Hun hadde ikke hørt i fra han på to hele dager. Det føltes ut som en evighet. Det var som å vente på julenissen, også kommer han ikke før 2. juledag. Hun følte et slags svik, en enorm skuffelse og et lite snev av hat. Men hadde hun noen grunn til det? Kanskje det var sånn det skulle bli. 

Hun ventet natten lang på et livstegn fra han, mens han drev med alt annet. Hva drev han egentlig med? Hun lå i flere timer og spekulerte om hva han brukte tiden de var fra hverandre på. Plutselig ble rommet fylt med et lys. Det var verken fra en bil eller månen. Telefonen hennes lå på nattbordet og lyste. Hun kjente forventningene vokste, og at troen kom tilbake. Hun strekte seg mot den, og litt nølene grep hun telefonen og så det var fra han. Hun åpnet meldingen. Varmen spedde seg raskt i kroppen, hun vred seg rundt og leste meldingen høyt for seg selv. "Fortsatt våken?". Det trengte ikke stå noe annet. Det trengte ikke være et kjærlighetsdikt for at hun skulle bli tilfredsstilt. Hun viste hva det betydde. Han lå også oppe om natten og tenkte på henne. Det var den eneste bekreftelsen hun trengte.

foto: privat