dum og dummere

Det er under 48 timer til eksamen, likevel logger jeg med inn her i steden for å lese om diabetes, hjertesvikt og svulster. Det er pussig det der, at man vet ett år i forveien at man skal ha eksamen, men likevel utsetter man det til de siste dagene. Jeg gjør i hvertfall det. Og man ser jo hvordan det går tenker du. Stryk. Likevel gjør jeg det gang på gang. Men jeg har en stemme bak i hodet som sier at det er ikke så stress. Det er ikke så stress med en bachelor i en alder av 22 år. På den andre siden har jeg en far som sier at ikke noe er viktigere enn en bachelorgrad. "Du kan ikke leve uten en bachelorgrad", hører jeg han si i det fjerne. Jeg holder meg for ørene. Jeg lurer ofte på hvor dette presset kommer fra. Er det foreldre, er det venner eller er det samfunnet? Jeg skjønner jo så klart at det er viktig med en utdanning, det er hvertfall letter å få seg jobb.

Så her sitter jeg da. Med stryk i et fag som gjør at jeg må vente ett år, mens alle vennene mine legger ut bilder på instagram hvor de kaster bacheloren sin i været eller skal ta en master. Jeg føler meg så dum. Så dum at jeg nesten skammer meg litt. Men samtidig gir jeg litt faen. Jeg studerer noe som jeg ikke vet om jeg vil engang. Ene dagen vil jeg bli brannmann, og andre dagen vil jeg bli popstjerne. Til og med skuespiller har  jeg tenkt på. Men når jeg ser meg selv spiller inn Dubsmash innser jeg at jeg har ikke noe særlig talent. Ikke kan jeg synge heller. Og jeg er redd for flammer. Fuck dette, jeg stikker. 

Hvor er du nå?

Har du noen gang møtt en person som har gjort så stort inntrykk på deg at du flere år senere kan sitte å fundere over noe personen sa, noe personen gjorde eller den følelesen personen ga deg? Hvis du møter ett menneske som gjør noe speiselt med deg, er de ikke noen du kan glemme over natten. Det trenger ikke nødvendigvis være en person du er forelsket i, det kan være en person som tigger på gata, en lærer du hadde, en du møtte på butikken eller en du så på Facebook. 

Jeg møtte en mann engang. Jeg ville egentlig kalle han gutt, men han er vel en mann. Denne mannen møtte jeg tilfeldig på byen. Eller han stod å stirret på meg på dansegulvet en lang stund, og senere kjøpte jeg en øl til han. På grunn av en plagsom venninne fikk jeg aldri navnet, hvor gammel han var eller hva han gjorde. Alt jeg husket var tatoveringen hans. Men han var min drømmeprins. Jeg fortalte alle at jeg endelig hadde møtt han, drømmeprinsen altså. 

Det gikk en måned uten at jeg så han igjen. Jeg søkte opp alle navnene jeg tenkte kunne passet han på facebook, uten hell. Jeg besøkte alle utestedene i byen på en kveld, i håp om at jeg skulle møte han, uten hell. Jeg beskrev utseende han til  bartenden jeg kjente, i håp om at hun kjente han, uten hell.  Uten å kjenne mannen ble jeg utrolig trist. Tenk om han bare hadde vært på ferie? Jeg begynte faktisk å glemme mannen som var min drømmeprins. 

Men så møtte jeg han. Da jeg var tissetrengt og på vei til toalettet på et utested. Der stod han, i øverste trappetrinn på vei ned mot meg. "Er ikke du hun tegnspråk jenta?". Jeg tror jeg stammet i det jeg svarte han. Etter det møttes vi overalt. Han lånte meg jakken sin når jeg hadde kledd på meg for lite. Han delte nuggets med meg når jeg hadde kjøpt meg salat for å virke sunn. Han danset og sang med meg på festival. Ja, han var min drømmeprins.

Men så kom høsten og jeg flyttet. Sakte men sikkert ble de timeslange FaceTime samtaler byttet ut med jobb og skole. Og etter en stund, ble jeg byttet ut med noen andre. Det gjør meg ikke trist lengre. Men jeg lurer på om han noen gang tenker på meg. Om han lurer på hva jeg gjør. Om han lurer på hva jeg tenker. 

Han er en av de som har gjort inntrykk på meg. En av de personene jeg alltid vil lure på hva gjør og tenker. Han og den ene mannen jeg så haltende i Bulgaria for mange år siden. Og kattene på Phi Phi. Og min første forelskelse. Og flørten jeg hadde i Tyrkia. Og hesten jeg hadde som liten. Og læreren som hatet meg på barneskolen. Og gutten i klassen min som alle mobbet fordi han var nerd. Jeg lurer på hvor alle disse er nå...