Melkebart

Nå har skolen begynt, noe jeg faktisk har sett frem til. Jeg fryktet at skolen ville være tom for kjekke gutter når 92-kullet gikk ut, men heldigvis tok jeg feil. Det kryr ikke av kjekkaser, men noen med potensial er det. Selv om over halvparten har dunbart og stemme som Justin Bieber enda, har de et potensial. Jeg gir dem ett år til, så har jeg noen å leke med i russetiden. Hva er vel mer sjarmerende enn melkebart og tannløse gutter? Neida, nå overdriver jeg. Er vel mer en gjeng kjønnsforvirret fjortiser det er snakk om.

Ellers går alt bra. Hadde forresten min første kjøretime i går. Det gikk fint, holdt bare på å kjøre ned en syklist. Men det var bare for å sjekke om bremsene til kjørelæren faktisk fungerte, og flaks for syklisten, gjorde de det.

"Halvannen uke fra du var her sa eg: Eg isje klar for hjertestikk.
Men eg va den du ville ha her så eg la hjerte mitt i ordet ditt.
Kan eg ta deg på ordet, eg har jo isje hørt en drit siden sist.
Så ring meg, handling foran ord.
Ta fram telefonen og pling meg."

Faen, jeg som skulle legge meg tidlig i dag. Natta!  

it should have been us, you and me

                                                                         foto: privat

Smile like you've never cried, fight like you've never lost, love like you've never been hurt and live like you'll die tomorrow!

Her kommer vintern

Jeg er hjemme fra noen fantastiske dager i Stockholm og skal nå legges inn på shoppingrehab. Neida, er ikke så ille. Jeg er bare noen tusen kroner fattigere og noen plagg rikere. Hadde forresten tidenes kjipeste tur hjem. Jeg sovnet i noen minutter og når jeg våknet hadde jeg fått noen i setet ved siden av meg. Det var verken en kjekk partysvenske eller en barsk mann, men en katt. Ja, du leste riktig. En katt med store, gule øyne som studerte meg de neste fire timene. Ikke nok med at jeg ikke tåler katter, men så tisset den jævelen på gulvet også. Great. Det var første og siste gangen jeg tar tog. På flyet slipper jeg dyr, og det er mest sannsynlig der de kjekke partysvenskene er.

Jeg får jo faen ikke kommentarer lengre. Astrid har tydeligvis tatt sommerferie fra bloggen min. Kom deg tilbake til kommentarfeltet. Ellers ba Fokke (jeg klarer aldri stave navnet ditt riktig) meg om å ha en mer variert blogg. Hah, hun ba meg om å legge ut hva jeg har kjøpt. Nå føler jeg meg teit.

                                                                                 foto: privat
Men hva gjør jeg ikke for leserne mine? Det her var etter den første dagen. Jeg hadde to dager til der, så dette er bare en smakebit. Dette var første og siste gangen jeg la ut et slik bilde. Fra nå av er det bare bilder av meg selv (som det alltid har vært).

                                                                            foto: privat
Tenk at jeg forsatt smiler like bredt etter å ha ruinert meg selv? Hva skal jeg betale telefonregningen min med nå? Mamma?

Will you tell me once again. How we're gonna be just friends?

Jeg tenkte jeg skulle skrive et blogginnlegg, fordi jeg trodde jeg hadde så mye på hjertet. Det å formulere seg, derimot, det er ikke alltid like lett. Jeg hadde heller ikke så mye på hjerte som jeg trodde. Noen ganger lurer jeg faktisk på om jeg har et hjerte. Du har sikkert lurt på det du også.

Jeg vet ikke hva jeg vil lengre jeg. Noen ganger tror jeg at jeg har det så bra som jeg sier. Kanskje jeg har det aller best uten deg. Helt alene. Jeg vet da faen jeg, jeg vet ingenting lengre.

foto: privat

Savner du meg?

Det er noe med meg som stadig får deg til å titte tilbake. Betyr det at du savner meg hver gang du klikker deg inn på denne bloggen, eller gjør du det bare av ren nysgjerrighet? Jeg vet du tenker på det vi hadde i det du gir meg vekslepengene og spør om jeg vil ha kvitteringen. Lurer du noen gang på hva du egentlig går glipp av? Er det tilfeldigheter at vi stadig treffer på hverandre, eller at jeg gjenopplever hendelser jeg hadde med deg? Jeg tror ikke det er tilfeldigheter. Selv om meg prøver å unngå deg til en viss grad dukker du plutselig opp. Men hva er det et tegn på?

Klart jeg savner deg. Men jeg har ikke lenger troen på at det skal være oss. Den forsvant sammen med deg. Den forsvant sammen med de oppmuntrende meldingene, de søte telefonsamtalene og de ømme kyssene. Kanskje du ikke var drømmeprinsen allikvel. Kanskje du bare er en frosk jeg måtte kysse på min vei, men som dessverre ikke ble prinsen. Noen ganger kunne jeg ønske jeg kunne se inn i fremtiden, og hadde jeg klart det hadde jeg håpet det var deg jeg så.

Men jeg har kommet meg over den tyngste kneika, innsett fakta og har det ganske bra om dagen. Man trenger ikke nødvendigvis en gutt for å være lykkelig, i hvert fall ikke når det finnes så mye god sjokolade.

foto: privat.