Blogg litt da, bloggfitta!

Jeg er ikke død. Selv om jeg må innrømme at jeg har gått rundt med selvmordstanker de siste dagene. Hver gang det har kjørt en bil forbi har jeg tenkt at jeg skal ta sats å hoppe foran, men jeg har innsett at om noen uker er livet mitt perfekt igjen. Nå går det i prøver, prøver, prøver og prøver. Sa jeg at jeg har mange prøver? Så nå ligger jeg i fosterstilling i senga mi, akkurat kastet matteboka gjennom rommet i ren frustrasjon.
Men jeg kan love at jeg snart er tilbake med saftige innlegg. Du skjønner det at det kryr av kjekkaser i røde bukser for tiden, jeg blir helt vill!

Borte bra, hjemme best

Jeg er tilbake i Norge i godt behold. Selv om jeg flere ganger trodde jeg skulle bli frastjålet både lommebok og klærne jeg hadde på meg, så kom jeg meg unna. Ellers har det vært en super tur med noen av verdens herligeste jenter og mye bra håndball. Og jeg skal bli flinkere til å blogge, til og med mamma maser om at jeg skal blogge oftere.

Lever livet i Kroatia!

Forresten, siden jeg har blitt en så kjent blogger har jeg fått så mange lesere og plutselig en haug med stygge kommentarer. Så jeg slutter å blogge jeg..... KØDDA, det er jo derfor jeg blogger. Dette er så gøy! Syntes det er gøy at folk skal komme å fortelle meg hva jeg skal skrive på bloggen min. Om dere ikke alt har skjønt det skriver jeg akkurat det som passer meg, og siden Astrid kommenterer alt er jeg fornøyd. Og nå lager jeg et bitchblikk til deg.
ps. Livet er herlig!

If you are first you are first. If you are second you are nothing

Har du noen gang blitt med på et spill som du viste du ville tape? En gang lurte søsteren min og venninnen hennes meg med på klespoker, og gjett hvem som løp gråtende ned til mor i bare trusa? Joda, det var såklart meg det. Og selv om jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle spille verken poker eller andre spill igjen, så gjør jeg det stadig vekk.


Det er ikke lenge siden jeg ble med på et spill som jeg var ganske sikker på at jeg ville tape, men levde i håpet om at jeg ikke var den som løp gråtende til mamma i bare trusa igjen. Nok engang ble jeg taperen, men heldigvis gikk ikke vinneren av med en stor premie. Det hadde vært verre om hun fikk prinsen eller Johnny Depp, i stede fikk hun den ukyssa frosken som kanskje en vakker dag blir en prins.

Men som den optimisten jeg er har jeg nok en gang veddet alle kortene mine, men nekter denne gangen å sitte igjen i bare trusa. Så lenge jeg ikke satser penger eller klær, men bare hjertet mitt har jeg ingenting å tape (hehe, bare at det kan bli knust. Men er jo det man har superlim til, er det ikke? Eller sjokolade i mitt tilfelle). Jeg er en veldig dårlig taper, men siden det er en individuell sport kan jeg bare skylde meg selv hvis det ikke blir seier. Men forrige gang tror jeg faktisk det var like greit å tape, som sagt, premien var ikke verdt innsatsen. Så jeg sparer derfor blod, svetten og tårene til en konkurranse med større premie. Og neste spill vil jeg at det skal være uendelig mange level, slik at jeg aldri får game over.

 

                                                   No, he can't read my poker face.

Hvilken verden lever du i?

Alle unge jenter har klikket seg inn på bloggen til Voe og tenkt tanken at det hadde vært gøy å være så kjent, så pen og ha så mye klær. Jeg har selv gjort det, selv om jenta er flere år yngre enn meg, så blir man nysgjerrig over hvem hun egentlig er og om hun er så pen som alle sier. Jeg har også opprettet meg blogg flere ganger, tatt flere bilder av klesskapet mitt en Fotballfrue og filmet en utrolig pinlig sminkevideo. Men jeg har ikke lykkes i mine forsøk. Norges mest leste blogger har alle noe til felles. Bortsett fra at alle er rosabloggerne er de enten blondiner med brunkrem og tupert hår, eller homofile med brunkrem.  De har alle en chihuahua i håndveska si mens dem løper fra butikk til butikk og fra sushi bar til sushi bar. Mange er nok sjalue på de for at de blir sponset med sminke og klær fra de største moteleverandørene i Norge. Men hvor godt er det ikke å gå på gata uten at folk løper deg ned i et desperat håp om å få en autograf, eller fotografer som gjemmer seg bak klesstativene i butikken du handler i. Jeg liker best å handle i fred, selv om jeg aldri har opplevd slik mas, så vet jeg at når jeg handler hold-in strømpebukser og tamponger vil jeg helst slippe å se det i se & hør dager derpå. For noen er det nok spennende å lese om hva rosabloggerne spiser til frokost, at dem har tatt turen til Spenst for å stå der å se på treningsapparatene for å så dra hjem å legge ut en sminkevideo. Og det er jo helt greit det, hvis de ikke har nok med sitt eget liv.

Det er jo bloggernes største drøm å få en fanside på Facebook, for den verden kan jeg ikke la være å nevne. Til og med bestemor har skaffet seg en profil der, hvor hun legger ut bilder fra 80-års slaget sitt og følger med på når barnebarna har bursdag. For det har jo blitt slik at hele verden er inne på Facebook. Man kommer ikke lengre hjem til hverandre for å bla gjennom fotoalbumet med bilder fra sydenturen, man bare poster alle bildene på Facebook, og venter i spenning på at noen skal like det og kommentere hvor utrolig fin du ser ut i bikini. Jeg har ikke det problemet med å få så mange varsler om at folk liker bikini bildene mine. Det hender jeg får en kommentar i ny og ned, men det er fra dyre elskere som skriver; ” Se, en strandet hval. Hvorfor hjalp du den ikke ut i vannet igjen?”. Jeg pleier som regel bare å ignorere kommentaren, og si at den fikk jeg aldri noen varsel om.

Man får heller ikke bursdagskort sendt hjem i posten, man får heller en kommentar postet på veggen. Og sitte hver søndag med fylleangst, og ber til gud at man ikke blir tagget på noen bilder fra festen i går, og når man får en varsel og hjertet dunker som tusen små illsinte lemenføtter over et blekktak, men heldigvis så er det bare en fjern tante som du bare har kontakt med i Facebook verden som har invitert deg til å spille farmville. Du puster lettet ut, og ignorerer tanten din som bare vil ha noen å spille med.

Og plutselig har vi alle flere hundre venner. Jeg kjenner kanskje en tredjedel av mine såkalte venner, to tredjedeler er folk jeg bare er nysgjerrige på hva bruker dagene sine til eller folk jeg ikke liker. Men som jeg bare bruker for at det skal se ut som om jeg har venner. Og fordi jeg er veldig nysgjerrig.

De voksne kan ikke lengre si at vi unge har blitt dratt inn i internettverden og at vi bør komme oss ut før det er forseint. Jeg har flere ganger sloss med moren min om pc’en, vi skriker begge i kor; ”Jeg skal bare sjekke Facebooken min”. Og når bestemoren min på åtti legger igjen en kommentar på veggen din, eller liker festbildene mine mener jeg at de er like ille som oss, om ikke verre.

Har det klikket for oss alle? Vi sitter og stirrer inn i en skjerm dagen lang, skriver på vegger og forestiller oss at vi eier gårder. Burde Norge investere alle oljepengene våres i mentalsykehus i stede for gamlehjem? Jeg har selv noen venninner som burde vært innlagt for tetris avhengighet, når de legger seg til å sove om kvelden teller de ikke sauer men tetrisklosser. Har det gått for langt, eller må vi bare bytte ut postmannen og gamlehjem, og innse at den nye verden er blogg og Facebook?




Heldagsprøve 2011, hva syntes du?