Kalde instrumenter mot den varme huden. Den glohete, feberklamme huden. Hun brant innvendig. Nå skulle de fjerne det eneste som fortsatt var rent. Hun skrek og kjempet imot, men til ingen nytte. Sterke, bestemte hender holdt henne nede. Når hun våknet ville inngrepet være gjort og problemet fjernet. Og hun ville sitte igjen med et sår i sjelen. Et sår det ville ta år å hele.
Hun var bare fjorten år da det skjedde. Det som skulle forandre livet hennes fullstendig. Det som gjorde at hun ikke lenger tør gå ut av døren etter mørkets frembrudd, og grunnen til at hun ikke tåler lukten av etterbarberingsvann og tobakk. At hun gråter seg i søvn hver natt, og sjekker alle mulige gjemmesteder på rommet før hun legger seg. Den kvelden nede på t-bane stasjonen forandret alt, det kvarteret hun ventet på at banen skulle komme. Hadde hun visst hva hun skulle gå igjennom hadde hun aldri blitt med Abia på kino. Hadde hun visst at alle kom til å se stygt på henne, støte henne bort og slå henne, hadde hun heller lagt seg på skinnene enn å vente på banen. Og de personene som alltid hadde vært der, hennes eget kjøtt og blod, det var de som nå ikke klarte å ha øyekontakt med henne. De kalte henne skitten, og mente hun var en tøs som lot seg bli voldtatt.
Miranda var jo bare fjorten år - hvordan skulle hun klare å dytte unna en voksen mann? Han var nok en meter høyere og førti kilo tyngre enn henne. Han var hardhendt, og presset henne mot asfalten. Det siste hun husker før alt ble mørkt av et hardt slag mot hode, var ordene han hvisket i øret hennes med sin hese stemme. Ord hun prøver å glemme, og som aldri kan leses på hennes lepper. Hun ser for seg det ansiktet hver dag. Hun våkner om natten fordi hun tror han står foran henne, hun kaldsvetter og vrir seg rundt i sengen. Lukten av han sitter klistret i nesen hennes. Lukten av gammel svette og sterkt etterbarberingsvann.
En natt våknet hun av en ubeskrivelig smerte, ansiktet hennes etset. Hun vred seg rundt og skrek av smerte. I døråpningen skimte hun faren og broren. Hun var glad det bare var syre, det var ikke i nærheten av prisen hun måtte ha betalt om de bodde i hjemlandet. I Irak ville hun mest sannsynelig blitt steinet, men det hadde hun fortjent etter å ha vært så uforsiktig som hun var. For det var tross alt hennes egen skyld. Det var hun som hadde valgt å ta på det korte skjørtet, istedet for buksen faren hadde befalt henne til å ta på. Hun hadde fristet han. Nå som ansiktet hennes var vansiret var det ingen som ville røre henne igjen. Ifølge faren var det til det beste.
Men denne opplevelsen var likevel ikke i nærheten av aborten. Hun ble gravid den kvelden på stasjonen. Det monsteret hadde gjort henne gravid. Ifølge islam er det ikke lov å bli gravid utenfor ekteskapet. Miranda var bare fjorten år, men likevel hadde faren funnet en ektemann til henne. En mann hjemme i Irak. Det det ble det ikke noe av nå. Få uker etter voldtekten kjente hun på kroppen sin at noe var forandret. Hun hadde ikke kontroll på hvor og når hun spøy. Moren hennes skjønte det fort, hvorfor hadde de ikke tenkt på det før? Hun var gravid. Et barn skulle ha barn. Etter alt hun hadde opplevd, ville hun ikke ha flere vonde opplevelser. Hun ville beholde barnet sitt. Faren hennes ble rasende, han slo både henne og moren i frustrasjon. Hun hadde blitt voldtatt - hun var en skitten pike. Hvordan våget hun å si at hun ville beholde det urene barnet? Han grep armen hennes og dro henne med seg ut av stuen. Han stoppet i trappen og ropte på broren, han hadde alltid likt broren best, de var så like. De tok hver sin hånd og dro henne ned i kjelleren. Hun visste hva som kom til å skje nå. Miranda hadde hørt foreldrene fortelle historier om jenter som hadde blitt gravide utenfor ekteskapet, og hvordan de skrapte fosteret ut av dem. Historiene var både groteske og skremmende. Nå skulle det skje med henne. Hun ville bli ødelagt for livet. Hun lukket øynene, og fortrengte smerten. Når hun våknet ville inngrepet være gjort og problemet fjernet. Og hun ville sitte igjen med et sår i sjelen. Et sår det ville ta år å hele.
(bilde fra google)
(En stil oppgave fra ungdomsskolen)
