Mitt livs største kjærlighetssorg

For noen dager siden sendte jeg en melding til bestemor for å fortelle henne om livet. Jeg skrev at jeg var inne i mine siste to uker i Norges vakreste by og at jeg hadde truffet drømmefyren. Det gikk ikke mer enn 2 minutter før bestemor ringte for å høre mer om denne fyren som hadde tatt barnebarnet hennes med storm. Jeg fortalte henne om de fuktige kveldene på byen og den morsomme historien om de tilfeldige møtene før vi faktisk ble kjent. Bestemor fniste som en liten jente og sa hun håpet å få møte han. Jeg fniste enda mer, og fortalte at hvis jeg tar han med hjem til bygda ville han bli skremt. Jeg fortalte hun også at om to uker vil denne rosa skyen forsvinne, og jeg vil sitte sønderknust på jenterommet mitt hjemme på Sander. 

Og i går, i går la jeg i sengen min og gråt. Jeg gråt som et lite barn for at jeg virkelig innså at om to uker er den perfekte tilværelsen her i Bergen være over. Jeg kan ikke storme rommet til samboerene mine for å fortelle om kveldens morsomheter, og jeg kan ikke stjele jordbær av restauranten sitt kjøleskap for å dele de med jentene etter en fuktig kveld på byen. Jeg kan ikke skravle hull i hodet deres om fyren jeg danset med. Jeg kommer til og med til å savne at de kjefter på meg som en mamma når jeg har handlet alt for mye klær og må leve på spagetti resten av måneden. Jeg kommer til å savne å spise kvelds med jentene og skravle om hva vi har gjort den dagen. Jeg kommer til å savne arbeiderene utenfor vinduet mitt som vekker meg klokken syv hver morning, til og med på lørdager. 


Et innlegg som aldri ble publisert. Nå sitter jeg på jenterommet mitt hjemme på Sander og har mitt livs største kjærlighetssorg. Bergen, roomiene, klassen min, Rimi nede i gata, Kaos, rommet mitt, jeg savner dere!