Vil vi noen gang bli fornøyd?

Det er nøyaktig 6 dager til jeg ligger på en hvit strand i Thailand med sand mellom tærene, en kald øl i hånden og en slitsom tanke om å konstant holde inn magen. De siste 8 ukene har jeg ligget i hard trening og kun levd på kaninfôr. Magen har blitt flatere og strammere, men jeg er langt fra fornøyd. Jeg tror ikke jeg ville vært mer fornøyd om jeg så hadde gått ned 10 kilo. En dag jeg løp mine obligatoriske intervaller på møllen, slo tanken meg, hvem gjør jeg det egentlig for? Gjør jeg det for at jeg selv skal trives bedre, for at den fremmende mannen i gaten skal snu seg eller fordi media sier det er "tynn" man skal være? 

Jeg vet ikke lengre jeg. Jeg vet bare at jeg aldri vil bli en Victoria Secret modell, og at de store lårene jeg har arvet fra min mor ikke vil ut av familien med det første. Jeg vil nok alltid være hun små lubne jenta med stor rompe og kjærlighetshåndtak. Kan jeg ikke bare akseptere det? Kan jeg ikke se på VS modellene med beudring i øynene og sikkel i munnviken, fremfor tårer og et håp om at de tråkker over og knekker både ankel og nakke?

"En får væra som en er når'n itje vart som en sku, inni e vi like, både je og du", sang en sliten danseband konge en gang. Og folk trodde faktisk på det. Men samfunnet har forandret seg mye siden den gang, for nå eksisterer både rosabloggere og VS modeller som får kroppen til Kari Nordmann til å se ut som den har gjennomgått 6 svangerskap. Men kanskje vi bare får gjøre som Ole Ivar sa, være som vi vart, med kjærlighetshåndtak eller ei.