Finnes det ett menneske der ute som er helt perfekt for deg?
En person som stadig overrasker deg med forskjellige sider. Som kysser deg i pannen. Som kommer med roser på en helt vanlig onsdag. Som holder deg i hånden når dere går gjennom byen. Som kan tilbringe en hel dag i sengen, bare fordi du liker å ligge i armkroken. Som tar deg med på en romantisk date, selv om dere har kjent hverandre lenge. Som sender deg søte meldinger uansett tid på døgnet. Som alltid finner en tid til deg, selv om dere begge jobber fullt. Som ikke bryr seg om alt du har i bagasjen, men ser på hvem du er den dag i dag. Som unner deg lykke, og står med åpne armer for å feire lykken med deg. Som tar deg med hjem til foreldrene sine, holder deg i hånden og sier stolt at du er jenta hans. Som shaker ass med deg på dansegulvet. Som tilbyr deg jakken sin hjem fra byen en kald kveld, selv om han absolutt hadde trengt den selv. Som gir deg komplimenter for ting du selv ikke trodde folk la merke til. Som holder håret ditt når du har vært for hard på flaska. Som bare liker deg for den du er.
Finnes det ett menneske der ute som er helt perfekt for deg?
For noen dager siden sendte jeg en melding til bestemor for å fortelle henne om livet. Jeg skrev at jeg var inne i mine siste to uker i Norges vakreste by og at jeg hadde truffet drømmefyren. Det gikk ikke mer enn 2 minutter før bestemor ringte for å høre mer om denne fyren som hadde tatt barnebarnet hennes med storm. Jeg fortalte henne om de fuktige kveldene på byen og den morsomme historien om de tilfeldige møtene før vi faktisk ble kjent. Bestemor fniste som en liten jente og sa hun håpet å få møte han. Jeg fniste enda mer, og fortalte at hvis jeg tar han med hjem til bygda ville han bli skremt. Jeg fortalte hun også at om to uker vil denne rosa skyen forsvinne, og jeg vil sitte sønderknust på jenterommet mitt hjemme på Sander.
Og i går, i går la jeg i sengen min og gråt. Jeg gråt som et lite barn for at jeg virkelig innså at om to uker er den perfekte tilværelsen her i Bergen være over. Jeg kan ikke storme rommet til samboerene mine for å fortelle om kveldens morsomheter, og jeg kan ikke stjele jordbær av restauranten sitt kjøleskap for å dele de med jentene etter en fuktig kveld på byen. Jeg kan ikke skravle hull i hodet deres om fyren jeg danset med. Jeg kommer til og med til å savne at de kjefter på meg som en mamma når jeg har handlet alt for mye klær og må leve på spagetti resten av måneden. Jeg kommer til å savne å spise kvelds med jentene og skravle om hva vi har gjort den dagen. Jeg kommer til å savne arbeiderene utenfor vinduet mitt som vekker meg klokken syv hver morning, til og med på lørdager.
Et innlegg som aldri ble publisert. Nå sitter jeg på jenterommet mitt hjemme på Sander og har mitt livs største kjærlighetssorg. Bergen, roomiene, klassen min, Rimi nede i gata, Kaos, rommet mitt, jeg savner dere!
Det er nøyaktig 6 dager til jeg ligger på en hvit strand i Thailand med sand mellom tærene, en kald øl i hånden og en slitsom tanke om å konstant holde inn magen. De siste 8 ukene har jeg ligget i hard trening og kun levd på kaninfôr. Magen har blitt flatere og strammere, men jeg er langt fra fornøyd. Jeg tror ikke jeg ville vært mer fornøyd om jeg så hadde gått ned 10 kilo. En dag jeg løp mine obligatoriske intervaller på møllen, slo tanken meg, hvem gjør jeg det egentlig for? Gjør jeg det for at jeg selv skal trives bedre, for at den fremmende mannen i gaten skal snu seg eller fordi media sier det er "tynn" man skal være?
Jeg vet ikke lengre jeg. Jeg vet bare at jeg aldri vil bli en Victoria Secret modell, og at de store lårene jeg har arvet fra min mor ikke vil ut av familien med det første. Jeg vil nok alltid være hun små lubne jenta med stor rompe og kjærlighetshåndtak. Kan jeg ikke bare akseptere det? Kan jeg ikke se på VS modellene med beudring i øynene og sikkel i munnviken, fremfor tårer og et håp om at de tråkker over og knekker både ankel og nakke?
"En får væra som en er når'n itje vart som en sku, inni e vi like, både je og du", sang en sliten danseband konge en gang. Og folk trodde faktisk på det. Men samfunnet har forandret seg mye siden den gang, for nå eksisterer både rosabloggere og VS modeller som får kroppen til Kari Nordmann til å se ut som den har gjennomgått 6 svangerskap. Men kanskje vi bare får gjøre som Ole Ivar sa, være som vi vart, med kjærlighetshåndtak eller ei.
